The end is near...

Jeg blir helt lei meg. Skoleåret går mot slutten, og det betyr at vi alle blir spredt for alle vinder. Og vi veit alle at selvom vi sverger å holde kontakten med alle sammen vi har blitt så glade i, så blir det stort sett aldri slik som vi har tenkt. Det er mange av disse menneskene som jeg sikkert aldri kommer til å se igjen, og jeg gruer meg så fælt til den dagen da jeg må kjøre ut av skoletunet og vite at jeg faktisk ikke skal tilbake.


Nå høres det jo ut som jeg har fått dødsdom og skal ta farvel med selve livet, men det er jo virkelig ikke så alvorlig. Hva klager jeg egentlig for? Jeg skal reise til Australia med tre venner og leve livet fullt ut. Jeg skal surfe, snorkle, ri som en cowboy og oppleve et helt nytt land, en helt ny verden. Likevel er det mye tryggere og lettere å være her på Frekhaug hvor vi får fire måltider servert daglig, og det bestandig er lærere på vakt, tilogmed på nattestid i tilfelle noe skulle hende. Her er et knippe av de beste menneskene jeg har møtt i hele mitt liv og her er bare fryd og gammen. Til og med Gud passer på oss her på Frekhaug...

Bildet er fra første dagen på Frekhaug, da alt her virket nytt og spennende.

Natt til 1.mai måtte feires i år som alle andre år tidligere. Russen sprang ut i Bergen, så gjorde også Nordhordland Folkehøyskoles elever. Vi overnattet på Citybox og vorset der. Planen om at vi også skulle trekke på oss våre skitne, illeluktene russebukser fra i fjor dabbet litt av og vi endte opp med vanlig festantrekk likevel. Jeg fikk treffe reisekamerat nr 4, og det var en lettelse å endelig ha møtt han. Jeg var veldig skeptisk til å skulle legge reiseplaner med en person jeg aldri hadde snakket med. Riktignok ble vi jo ikke så godt kjent, men det skal nok endre seg etterhvert.

Nå skal jeg gå å nyte mine siste dager på folkehøyskolen min til det fulle.

Jeg har forresten skrevet et innlegg til på skolens hjemmeside om siste halvdel av Israelsturen. Du kan lese her.